Mitt første møte med
Havila Kystruten

Et reisebrev fra en fersking på cruise

Tekst: Josefine Spiro

Josefine Spiro, digital innholdsprodusent for Havila Kystruten.

Josefine Spiro, digital innholdsprodusent for Havila Kystruten.

Et reisebrev fra en fersking på cruise

Tekst: Josefine Spiro

Josefine Spiro, digital innholdsprodusent for Havila Kystruten.

Josefine Spiro, digital innholdsprodusent for Havila Kystruten.

– Ready… Steady… Go! 

Den britiske aksenten tilhører definitivt ei jente, ikke eldre enn fire år, og stemmen er så full av entusiasme at selv et par av de trøtteste gjestene i den middels lange frokostkøen løfter blikket. De vil nok se hva som bringer frem slik pur glede hos et barn som enda ikke har inntatt dagens første måltid. 

Jentungen står ikke og venter på frokost. Isteden har hun hoppet bort til en av de runde, stoffkledde designstolene foran de enorme vinduene med utsikt mot fjorden og fjellene bakenfor. Men i motsetning til tyskerne, italienerne og nordmennene i noen av de like stilrene komfort-sittegruppene bak henne, enser hun knapt de scenografisk vakre omgivelsene på andre siden av glassrutene.  

– Ready, steady, go! roper jenta igjen, i det hun dytter hardt på svingstolen og ser den spinne rundt og rundt mens landskapet endrer seg bak den. 

Lillebror – han har enda ikke fått hår på hodet – følger smilende med fra pappas arm, nesten fremst i frokostkøen, der de venter på å bli tatt imot i Havrand restaurant. Den lille gutten rekker så vidt å komme seg ned på gulvet og bort til de morsomme stolene før hovmesteren hilser dem velkommen og informerer skipets sommeliér om hvor familien skal sitte. Han viser dem vei til bordet de har reservert til frokost. På den måten blir det minimalt med spasering i restauranten, og gjestene får ro under måltidene. 

Knappe 30 minutter er gått siden jeg gikk ombord Havila Capella i Torvik på søre Sunnmøre. Jeg er spent. For fire dager siden startet jeg i jobben som digital innholdsprodusent for Havila Kystruten, og dette er min første reise med det unge rederiet. Det hele er så spesielt at mannen min og de tre sønnene våre; tvillingene på sju år og storebror på ti, ble med til kaia for å se den nye båten. Jeg kunne ikke skimte en eneste tåre i de vidåpne barneøynene - bare ektefølt begeistring for det imponerende fartøyet da det la til kai.

Neste stopp er Ålesund, og så går turen videre til den berømte verdensarvattraksjonen Geirangerfjorden.  Der skal vi seile lydløst. Ja, du leste riktig.

Dette skipet, som forresten ble kåret til «Next Generation Ship Award 2022», har verdens største batteripakke som gjør at vi kan seile hele fire timer utslippsfritt. Og når vi ikke går på strøm, er det naturgass som gjelder.

Dette, i kombinasjon med effektiv bruk av skipet, betyr at vi kutter CO2-utslippene med 40 prosent sammenliknet med tilsvarende skip på ruten. NOx og SOx kutter vi med 90 prosent. Når avtrykket etter oss i fjordene og langs norskekysten er såpass redusert, blir også samvittigheten min betydelig renere.  

Hovmester Hege Antonsen forteller at restauranten er i ferd med å servere frokostgjester med reservert plass kl. 8.30 og 9.00, men om jeg kommer tilbake etter kl. 9.30, så skal hun nok klare å finne et bord til meg.

Hege Antonsen er hovmester på Havila Capella.

Hege Antonsen er hovmester på Havila Capella.

I mellomtiden tar jeg meg en runde for å se meg om.  Skipet er nesten fullbooket, men det føles virkelig ikke slik. Fellesområdene, som alle er fulle av komfortable kvalitetsmøbler med skandinavisk stilrent design, er behagelig romslige. De store vinduene, som vi finner på rad og rekke på minst fire av de ni dekkene, gir dessuten en følelse av å være omringet av naturlige omgivelser. Det er forresten ikke bare en følelse. Vi seiler jo gjennom naturens egne krefter. Havet kan ligge blikkstille -  som nå - eller invitere til dans med høye, skummende bølger. Om det skulle skje, hjelper det å vite at Rolls Royce sine Neptune 200-stabilisatorer sørger for at skipet skjærer elegant gjennom havoverflaten også på vindfulle dager. Og skulle det bli så værhardt at duvingen øker i styrke, har jeg fått noen kjerringråd mot sjøsyke, som å fokusere blikket mot horisonten, spise et lite måltid, drikke kaldt vann og unngå sukker. 

Det eneste som skiller det lille tomannsbordet mitt fra kjøkkenøya midt i restauranten er en oljet rillevegg i tre.

Jeg stiller hørselen min inn i riktig retning og plukker opp frekvensen av en mannsstemme. Bestillingene blir overlevert på svensk:  – En eggerøre. En croissant med sjokoladepålegg. En egg og bacon. En grøt. 

Assisterende kjøkkensjef Oscar Carlander har hendene fulle med å gjøre klar bestillinger til servitørene.
(For ordens skyld; bildet ble tatt til lunsj)

En servitør dukker raskt opp ved bordet mitt og byr på kaffe og juice, før sommelieren dukker opp og gir meg en introduksjon av matkonseptet om bord.

Havila Food Stories - smaken av Norge. I løpet av rundreisen – fra Bergen til Kirkenes og tilbake igjen – seiler skipet gjennom fire ulike «matunivers» med hver sine smaker. Menyene – både til frokost, lunsj og middag - blir endret hver tredje dag, slik at jeg kan stifte et nærmere bekjentskap med de ulike landsdelene vi seiler gjennom. Det betyr ikke at utvalget er lite. Tvert imot; her kan jeg rett og slett gå på oppdagelsesferd i menyene og prøve noe nytt hver dag. Samtidig ser jeg at der er noen faste retter på menyen, slik at det er mulig å beholde noen favoritter gjennom hele reisen.  

Frokostmenyen er en slags «à la carte buffét». Altså bestiller jeg alt jeg vil ha og får det servert ved bordet. Siden jeg har oppgradert til Havila Gold – nøkkelen til litt ekstra luksus om bord - kan jeg dessuten velge fritt fra en ekstra meny med enda flere retter og drikkevarer. Havila Gold gir meg også fri tilgang til kaffemaskinene rundt omkring på skipet, noe jeg kjenner at jeg setter særlig pris på akkurat i dag, etter en relativt søvnløs natt på land.   

Jeg har hørt at mange bestiller mer frokost enn de orker den første dagen fordi de vil smake på "litt av alt", så jeg starter med tre retter; myk eggerøre, rugbrød og skinke, og noen minutter senere dukker maten opp på bordet. Da jeg ikke blir helt mett, legger jeg til en «fem om dagen»-skål med frukt, bær og grønnsaker. Det bør holde til lunsj.

Item 1 of 10

Kl. 10.00 forlater vi Ålesund og setter kursen mot Geiranger. Det er fortsatt noen timer til vi seiler inn i verdensarvfjorden, så ekspedisjonsteamet om bord inviterer alle nysgjerrige nyankomne gjester – inkludert de som gikk om bord i Bergen i går – til konferanserommet på dekk seks. Der vil Marie Strömbeck gi oss en bildepresentasjon av alle utfluktene vi kan delta på i løpet av reisen opp til Norges nordligste by, Kirkenes. Ja, hvorfor ikke, tenker jeg, og setter meg på første rad. 

Dagens utflukt går med buss fra Geiranger, opp til den berømte Ørnesvingen med panoramautsikt over verdensarvfjorden med fossefallene «De syv søstre», bygda og fjellene. Videre går veien gjennom jordbruksbygder, med lokalferje over fjorden, innom elvestryk og oppover Trollstigen. Den har totalt 11 hårnål-svinger nedover den stupbratte fjellstien, så egentlig er det helt utrolig at noen har klart å bygge en bilvei her. Den største utkikksplattformen svever 200 meter over veien.   

Trollstigen

– Dette er alt du kan drømme om – Norge på sitt beste, sier Marie, og selv om det er innlysende at hun prøver å selge inn utflukten til publikum, tviler jeg ikke på at hun snakker sant. Men så er det jo også mye annet på denne reisen som kvalifiserer for samme kategori. Uansett, denne utflukten til Geiranger og Trollstigen skal jeg være med på. Jeg gleder meg. 

I løpet av de neste 20 minuttene får jeg opplyst alt jeg trenger å vite for å bli skikkelig fristet til å booke meg inn på en hel haug av utflukter på min vei opp til Kirkenes.

På dag tre, altså i morgen,  kan jeg velge mellom fire ulike utflukter i Trondheim, som alle medfører minst ett glimt av den kjente katedralen Nidarosdomen.

På dag fire arrangeres det hele seks ulike utflukter, som for eksempel RIB-safari til Saltstraumen og havørna i Bodø, vandring i det nordnorske friluftslivet, og middag med «vikingene» i rekonstruksjonen av Nordens lengste vikinghus.

På dag fem arrangeres det tre ulike utflukter i sommersesongen. Én av de er med et vandreteater i Tromsø, bestående av lokale skuespillere som forteller levende om ishavsfangst, polare ekspedisjoner, vågemot og eventyrlyst.  

Da Marie presenterer denne utflukten, dukker det blant annet opp et bilde av den første kvinnen som overvintret på Svalbard og Spitsbergen, Hilde Fålun Strøm. 

Og så har vi selvsagt andre kjente polfarere og oppdagelsesreisende, som Fritjof Nansen og Roald Amundsen. 

Guidet busstur gjennom Tromsø er et annet alternativ. Det er likevel lite av tiden som faktisk går med i bussen. Turen involverer nemlig både opplevelsessenteret Polaria, der du får møte arktiske skapninger samtidig som du lærer om samspillet mellom alle levende vesener i polarlandet (inkludert mennesker), og en fjellheis-tur til Tromsøs «tak», 421 meter over havet. Der kan du ta en kort spasertur på fjellet eller besøke restaurantene på toppen. 

Selv skal jeg sette meg på en buss til Tromsø villmarkssenter for å besøke de 189 Alaska-huskyene som bor der. Akkurat nå har de også 22 valper, og jeg har et håp om å få lov til å kose med noen av dem. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har en forkjærlighet for hunder. 

Dag 6 byr på fire ulike utflukter i sommerhalvåret, blant annet guidet tur til Nordkapp-platået, fuglesafari og besøk hos en samisk familie. Den siste har jeg allerede meldt meg på. 

– Samene du får besøke er så snille. De elsker å ha gjester, og de forteller om dagliglivet, sier Marie. 

Fint, det var noe slikt jeg hadde håpet på. 

På dag sju, som jeg dessverre ikke få med meg fordi jeg skal takke for meg i Kirkenes og rekke et fly hjem, er det lagt opp til tre ulike utflukter. Du kan for eksempel gå til den russiske grensen (men det anbefales ikke å krysse den, da det blant annet kan føre til 5000 kroner i bot). Eller du kan bli med på kongekrabbefiske med RIB og få gleden av å spise den etterpå – rykende fersk, på klassisk norsk vis, i en rustikk restaurant ved fjorden. 

En tredje mulighet er å besøke Kirkenes snøhotell

– Der vil du se og bli forklart hvorfor hotellet ikke smelter om sommeren, og du får servert drikke fra ekte is-glass, forteller Marie. 

 Og om du vil overnatte, kan du alltids sove på en reinsdyrfell på en seng laget av is. Det er ikke kaldt, forsikrer ekspedisjonsassistenten.  

Nysgjerrigheten min er trigget. Den opplevelsen skal jeg spare til en annen tur – kanskje når Havila Kystruten har fått alle de fire skipene sine i drift, slik at jeg kan hoppe på et annet skip i sydgående retning. Imellomtiden har jeg mye annet å se frem til. 

Noen timer senere kunngjør stemmen over høyttaleren – er det Marie tro? – at vi nærmer oss Geirangerfjorden, og alle rådes til å gå ut på dekk ni for å få mest mulig ut av opplevelsen.  

Jeg drar med meg fotoutstyret lengst fram i baugen, og stiller meg opp midt mellom alle turistene.

Mens jeg står med tripoden i handa og speider utover dette praktlandskapet fra virkelighetens norske folkeeventyr, så slår det meg igjen: Vi beveger oss virkelig stille.

Mens jeg står med tripoden i hånden og speider utover dette praktlandskapet fra virkelighetens norske folkeeventyr, så slår det meg igjen: Vi beveger oss virkelig stille.

Det er ikke motordur, men lyden av svak vind og vann i bevegelse jeg hører. Og når jeg flytter blikket fra kunstverket foran oss – bare for å snik-kikke litt på ansiktene til venstre og høyre for meg – får jeg se noe annet som jeg liker minst like godt: Begeistring. Disse menneskene lever i øyeblikket – og de nyter det til fulle.  

Fortsettelse følger…