Geiranger og
Trollstigen 

Havila Capella legger ikke til kai i Geiranger, men slipper oss av på en liten passasjerferje som tar oss med inn til land.

Ja, hun er faktisk minimal sammenliknet med den tyske cruisegiganten som ligger ved siden av og tar opp litt for mye plass i den vannfylte dalen. 

Noen minutter senere ankommer vi bussene som står parkert noen meter fra kaia. De skal ta oss med gjennom noe av den mest spektakulære naturen på nordvestlandet. Foran oss venter en halv dagstur med mange foto- og sightseeing-stopp underveis.

Jeg er bokstavelig talt omringet av italienere. Visstnok skal der være over 50 av dem med på reisen nordover, og ifølge en hyggelig guide som jeg nettopp har møtt på passasjerferja, er 38 av dem med på denne utflukten på Nasjonal turistveg Geiranger – Trollstigen. Derfor Havila Kystruten sørget for en egen buss bare til dem, slik at de kan bli guidet på morsmålet.

Dominic forteller at han har tysk mor og derfor snakker både tysk og engelsk flytende. Han fikk seg jobb som guide på disse bussturene for to og en halv måned siden, rett og slett fordi han drømte om å komme til Norge. Reisen varer i mange timer, inkludert to ferjeoverganger og mange foto- og sightseeing-stopp. Til slutt vil vi ende opp i Molde, der vi skal få middag før vi går om bord Havila Capella igjen. 

Geiranger til Ørnesvingen

Bussen snirkler seg oppover Ørnevegen som består av ni hårnålssvinger (skarpe, hesteskoformede veisvinger på omtrent 180º). Hver eneste sving har sitt eget navn, noe som er helt typisk for slike veier, forklarer Dominic.  

Utsikten er som tatt ut av en Fantasy-film. Hadde det ikke vært for at jeg virkelig ønsker å få med meg alt Dominic har å fortelle om de norske fjordene og alt det andre vi passerer på vei oppover, så hadde jeg kanskje funnet fram en Spotify-spilleliste med musikkspor fra Ringenes Herre-filmene, bare for å forsterke gåsehudfaktoren enda mer. 

«Brattebakksvingen», står det på et av skiltene, og det får meg til å undre, for i mine øyne er hver eneste disse bakkene – og svingene – skikkelig bratte.  

Dominic sier at til tross for hva mange tror, så er ikke Ørnevegen særlig farlig. Den største feilen bilister gjør er faktisk å rygge før en sving, når de tror den er for bratt, for da ender de bare opp med å krasje inn i bilene bak seg.  

På vei opp til den berømte Ørnesvingen, der det blir fotostopp på et utkikkspunkt med panoramautsikt over Geirangerfjorden og fossefallene «De syv søstre», får jeg øye på to små hus – eller hytter, – på en klippe stikkende ut av fjellet. «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», tenker jeg. Det kan ikke ha vært lett å bygge hytte her – men utsikten er helt sikkert vært anstrengelsen. 

Ørnesvingen til Gudbrandsjuvet

Neste stopp er ved Gudbrandsjuvet; et fem meter bredt og om lag 24 meter langt juv som elva Valldøla renner – eller rettere sagt; trenger seg – gjennom.

Den samme elva har, gjennom tusenvis av år, formet et helt system av fjellformasjoner og gjettegryter i området.  

Men før jeg setter kursen mot juvet, tar jeg en prat med guiden, Dominic. Jeg kommenterer at han fremstår som sosial og pratsom, og lurer på om det er grunnen til at han valgte å jobbe som guide. Svaret hans overrasker meg: 

– Privat er jeg ganske introvert, men som guide inntar jeg en rolle jeg føler meg komfortabel i. Grunnen til at jeg ble guide var at det gav meg muligheten til å jobbe og bo i Norge.

Gudbrandsjuvet til Trollveggen

Vi passerer bekker, små elver med fossefall og flere tømmerhytter med gress på taket.

Torvtak er en eldgammel tradisjon som trolig strekker seg helt tilbake til forhistorisk tid, i hvert fall etter at det nordiske klimaet ble kaldere, rundt 500 år f.Kr. Gresset fungerte som isolasjon og bidro til å stenge kulden ute om vinteren. I bygdene hadde så å si alle hus torvtak til langt ut på 1700-talet. 

I moderne tid bruker vi selvsagt helt andre metoder for å isolere hytter og hus, men bygninger med torvtak er sjarmerende innslag i den norske arkitekturen. 

Vi er på Trollstigen, en veistrekning som går gjennom vestnorsk natur på sitt mektigste. Selve Trollstigen er ikke spesielt lang, men fjellovergangen fortsetter helt til "jordbærlandsbyen" Valldal.

– Her oppe finnes det reinsdyr, og av og til kan du til og med se moskus, forteller Dominic. 

Alt vi kan se her nå er noen late sauer langs veikanten. 

Vi vil kunne se mer på vei ned, tror Dominic. Derfor begrenser vi sightseeing-stoppet til 15 minutter – som fort blir 25 fordi enkelte av passasjerene sliter med å rekke tilbake i tide. Det gjør ikke noe, vi har nok tid til å rekke neste ferje.  

På vei til neste stoppested kjører vi blant annet forbi tre artige troll-skulpturer; ett trehodet et med øyne som lyser i mørket, ett på motorsykkel, og ett som bærer på en iskrem i kjeks. Med litt fantasi kan vi dessuten se konturene av trollansikt i de massive fjellveggene. 

Trollveggen

Vi kan ikke unngå å se den. Trollveggen, med sine 1000 moh, er den høyeste bergveggen i Nord-Europa.

Selv om den alltid har vært der, var ikke før i 1965 at fjellklatrere klarte å nå toppen. Da hadde det vokst opp en ny generasjon klatrere som ikke fryktet tøffe ruter som ingen hadde utfordret seg på før. Samtidig ble klatreutstyret bedre.  

Tilfeldighetene skulle ha det til at to ulike klatrelag – et norsk og et britisk, som begge bestod av fire unge menn – skulle prøve seg på Trollveggen samtidig. I mediene ble det fremstilt som et kappløp, men i realiteten visste de to lagene ingenting om hverandre før de møttes på Østbanen i Oslo i det de skulle ta toget til Åndalsnes. På toget utvekslet de unge mennene informasjon og hjalp hverandre med forberedelsene til den kommende utfordringen. 

Etter 15 dager i veggen, nådde det norske laget toppen, og allerede dagen etter hadde britene mestret den samme bragden. 

På besøkssenteret blir vi servert kaffe, te og fersk eplekake, før de som har lyst kan se en spennende dokumentarfilm om de dramatiske førstebestigningene av den 1100 meter høye fjellveggen og de første basehoppene fra spirene. Noen av oss tar seg også en runde i butikken på besøkssenteret, før vi setter oss i bussen og kjører videre mot Molde. Der skal vi få servert buffetmiddag på Hotel Alexandra Molde, før vi går om bord Havila Capella igjen.  

Jeg vet det ikke enda, men i restauranten skal jeg komme til bli kjent med et hyggelig par fra Tyskland som forteller engasjert om hvordan bursdagspresangen til ektemannen endte opp med å bli den mest fantastiske reisen de noen gang har vært med på, ifølge dem selv. 

Fortsettelse følger… 

Her kan lese mer om Havila Kystrutens utflukt Geiranger med Trollstigen.

_{Tekst: Josefine Spiro}