Reisen til «verdens ende»
«Her er jeg ved Nordkapp, på det ytterste av Finnmark, og jeg kan gjerne si det ytterste av hele verden», skrev Nordkapps første turist. Nå har jeg vært der selv – og historien om Nordkapp er verd å fortelle.
Tekst: Josefine Spiro
I 1553 la tre engelske skip ut på en ekspedisjon for å finne nordøstpassasjen til Kina. To av dem mistet kursen i en storm utenfor Lofoten, vest i havet nord for Polarsirkelen. Mannskapet prøvde å overvintre på den øde Murmansk-kysten, men ingen overlevde.
De tredje skipet, «Edvard Bonaventure», endte opp i nærheten av Arkhangelsk-kysten i Russland. Skipets kaptein, Richard Chancellor, kom seg til Moskva ved hjelp av en slede, og derfra reiste han velberget hjem til England.
Kapteinen fant riktignok ikke sjøveien til Kina, men før han endte opp i Russland, fant han noe annet: En klippe «ytterst i verden», stikkende 307 meter rett opp fra ishavet. Han gav den navnet «North Cape».
Honningsvåg
Rad på rad med bemerkelsesverdige tre-installasjoner kommer til syne på venstre side av veien i det turbussen beveger seg ut av havneområdet i Honningsvåg. Jeg synes de likner nakne trehytter der de står, fullstendig blottlagte for vær og vind. Men de er ikke hytter; de er stativ – eller fiskehjeller, som det egentlig heter – og mellom januar og mars er de fulle av torsk. Etter 8-10 uker er fisken ferdig tørket og klar for å eksporteres ut i den vide verden. Tørrfisk er, i likhet med klippfisk, en særnorsk delikatesse.
Den unge, kvinnelige guiden foran i bussen forklarer oss hvordan det hele fungerer. Hun snakker plettfri engelsk, men det er italiensk som er morsmålet, og hun veksler elegant mellom språkene uten å virke det minste stresset over tidspresset hun på å dele store mengder informasjon på vår ferd fra Honningsvåg til Nordkapp-platået.
Med sine bortimot 2400 innbyggere er Honningsvåg egentlig for liten til å kalle seg by ettersom kravet for å kunne gjøre det er at kommunen tettstedet ligger i har minst 5000 innbyggere. Nordkapp har under 3000. Men bystatus har den like fullt, for det vedtok kommunestyret i 1996. Ikke bare ble Honningsvåg by – den ble også Norges nordligste by og verdens fjerde nordligste by.
Rett før vi tar av fra Nordkappveien til Europavei 69, retter guiden oppmerksomheten vår mot en Rema 1000-butikk på venstre hånd. Det er en helt ordinær matbutikk, og dem finnes det minst to til av i den lille byen. Likevel blir akkurat denne forretningen pekt ut som interessant. Hvorfor? Den ligger på nøyaktig 71 grader nord!
Øya vi befinner oss på heter Magerøya og er den største i Nordkapp kommune, forklarer guiden. Opphavet til navnet forklarer seg selv: Så snart vi kommer ut av Honningsvåg, viser landskapet «sitt sanne jeg».
Her er det få trær, og de vi ser er små. Noen hardføre blomster klamrer seg til bergveggen på hver sin side av veien – visstnok vokser det mer enn 200 ulike typer planter i området som alle er ganske små. Og nå i august og september kan vi i tillegg finne massevis av blåbær, bringebær og multer.
Plutselig bremser bussen ned, og guiden avbryter seg selv midt i en setning:
– Se, der er det et reinsdyr til venstre!
Det nordiske dyret beiter i grøftekanten, bare noen få meter fra bussen. Flere av passasjerene roper ut i ren begeistring – tenk at vi ser et reinsdyr! Turistene er så ivrige at de glemmer seg og prater i munnen på guiden. De vet ikke at vi snart skal få se mange flere praktfulle eksemplarer av det spektakulære dyret ute på fjellslettene. Nå for tiden er det reinsdyr overalt på denne øya, nærmere bestemt over 6000. De tilhører samene og ble fraktet hit med båt i april.
Reinsdyr på Magerøya. Foto: Arno van den Tillaart
Reinsdyr på Magerøya. Foto: Arno van den Tillaart
– Samene har reinsdyrene sine her på sommerferie, forteller guiden.
Samene er den innfødte populasjonen – urfolket – i den nordligste delen av Skandinavia. Omtrent ti prosent av dem driver med reindrift.
– I september må samene reise rundt på hele øya for å finne og samle reinsdyrene igjen. Vanligvis bruker de ATV-er (All-terrain vehicle), eller – hvis det er snø – snøscootere under innsamlingen, forklarer guiden.
I oktober tar samene med seg reinsdyrene tilbake til fastlandet.
Like nord for Honningsvåg kjører vi forbi en liten fjord. Det er «Skipsfjorden», får vi vite.
På bildet ser du Trollholm i Skipsfjorden.
Navnet "Skipsfjorden" kommer av at den i mange år ble brukt som nødhavn, og særlig når det var storm. Fiskebåtene kom hit for å finne ly. Fiskeyrket før i tiden var livsfarlig, og ifølge guiden døde 20 prosent av fiskerne til havs. I dag har de heldigvis mye bedre navigasjons- og sikkerhetssystemer.
– De fleste menn i Honningsvåg jobber som fiskere, bussjåfører – eller begge deler, sier guiden.
På vei opp til utfluktens endedestinasjon passerer vi blant annet to tandemsykler (som visstnok er et vanlig syn her om sommeren), verdens nordligste fiskevær, Skarvåg (som ifølge guiden bare har 45 innbyggere), en samisk sommerleir, et hotell og en liten øygruppe som er et naturreservat for sjøfugler.
Men til slutt er vi der, på Nordkapp-platået. Er det dette som er «verdens ende»?
«Her er jeg ved Nordkapp, på det ytterste av Finnmark, og jeg kan gjerne si det ytterste av hele verden ettersom det ikke finnes noe sted lengre nord som er bebodd av mennesker. Min vitelyst er nå tilfredsstilt, og jeg vil vende tilbake til Danmark, og om Gud vil, til mitt fødeland».
Disse ordene skrev den første turisten som noen gang har satt sine ben på Nordkapp; Francesco Negri. Han var en italiensk prest og vitenskapsmann som besøkte Nordkapp allerede i 1664. Etterpå skrev han boka «Viaggio Settentrionale» som er formet som åtte reisebrev.
Siden den gang har stedet vært en attraksjon for millioner av turister fra hele verden.
Vi har god tid til å utforske området.
De fleste går strake veien til den ikoniske globen nesten helt ytterst på Nordkapp-platået. Den symboliserer at dette er en internasjonal møteplass og er et ettertraktet fotopunkt.
Dette øyeblikket må også jeg sørge for å forevige i et fotografi!
Nordkapphallen. Den imponerende bygningen er delvis bygd inn i fjellklippen, og på innsiden finner vi både en restaurant med himmelvid utsikt, suvenirbutikk og en kinosal med 180 graders filmvisning av Nordkapp gjennom fire årstider. Dessuten er her både et thaimusem og et kapell.
St. Johannes kapell er verdens nordligste kapell. Det ble bygget i 1990 etter at mange hadde gitt uttrykk for at de ønsket et religiøst samlingspunkt på Nordkapp.
St. Johannes kapell er verdens nordligste kapell. Det ble bygget i 1990 etter at mange hadde gitt uttrykk for at de ønsket et religiøst samlingspunkt på Nordkapp.
St. Johannes kapell er verdens nordligste kapell. Det ble bygget i 1990 etter at mange hadde gitt uttrykk for at de ønsket et religiøst samlingspunkt på Nordkapp.
Fordi menneskene som møtes på Nordkapp kommer fra hele verden og fra ulike kirkesamfunn, er St. Johannes Kapell økumenisk – et tverrfaglig kapell. Det betyr at alle, uansett hva slags tro de har, skal kunne finne ro for ettertanke og meditasjon her.
Kapellet har bare tre symboler: Kristus, korset og duen – de eneste symbolene som alle kirkesamfunn kan enes om.
Mange tar seg også tid til å studere kunstinstallasjonen utenfor Nordkapphallen; en statue av en mor og et barn som peker på syv store bronserelieffer.
Kunstverkene har en helt spesiell historie.
I 1987 fikk forfatter Simon Flem Devold en idé om å føre barn fra ulike steder i verden sammen på Nordkapp. «Der skulle de i fellesskap forme sine egne kunstverk og på den måten vise barns naturlige evne til å samarbeide og forstå hverandre på tvers av alle slags grenser».
(Kilde: https://www.barnavjorden.org/)
Året etter møttes sju barn på Nordkapp: Jasmine fra Dar-es-Salaam i Tanzania, Rafael fra Rio de Janeiro i Brasil, Ayumi fra Kawasaki i Japan, Sithidej fra Bangkok i Thailand, Gloria fra Jesi i Italia, Anton fra Murmansk i det daværende Sovjetunionen og Louise fra New York.
Slik startet det humanitære prosjektet «Barn av Jorden», som hvert år siden 1989 har delt ut pris til «en person eller et prosjekt som over tid har vist evne til å hjelpe barn som lider av nød et sted i verden». Den aller første Barn av Jordens pris på 100.000 kroner ble gitt til Inger Harrington fra Ålesund. Dermed kunne hun starte sitt langsiktige arbeid for gatebarn i Brasil. I 2010 ble prisbeløpet økt til 150.000 kroner.
I forbindelse med den årlige seremonien, får alle skolene i Nordkapp kommune fri, og de rundt 500 elevene samles i Nordkapphallen.
Du kan lese mer om utflukten til Nordkapp-platået her.
Andre utflukter i Honningsvåg/Nordkapp
ATV-safari på Magerøya (sommer)
ATV-safari på Magerøya (vinter)
Trugetur og isfiske i Arktis
Fuglesafari nær Nordkapp
Frokost på Nordkapp-platået
* I neste og siste reisebrev i denne serien om opplevelser fra min første reise med Havila Kystruten forteller jeg om da vi besøkte en samisk familie. Der fikk vi et godt innblikk i samisk kultur og tradisjoner. Dessuten har de en tam reinsdyrkalv!
Built with Shorthand