God morgen, Norge

Det er stille på dekk seks. Ikke helt, forresten. Når jeg skjerper ørene, hører jeg en svak elektrisk summing som jeg aldri hadde lagt merke til om jeg hadde stått opp en time senere når A-menneskene om bord skal ha frokost. Klokka er 5.50. God morgen, Norge!

Jeg trykker inn knappen på kaffemaskinen foran meg og hører mekanikken våkne til liv på innsiden. Noen sekunder senere renner det herlig, nykvernet kaffe ned i det hvite Havila-kruset mitt. Jeg smyger pekefingeren inn i hanken og løfter koppen forsiktig opp, trekker inn verdens beste morgen-duft, og finner veien til nærmeste loungebord – og stol – ved et av de enorme gulv-til-tak-vinduene. Brått glemmer jeg hele kaffen, for nå svinger Havila Capella inn mot Nesna kai. Den vesle kommunen i Nordland fylke ligger i hjertet av Helgelandskysten, omringet av nydelig natur. Jeg må ut og se nærmere.

Langt der nede står en enslig personbil på kaia med frontlyktene på. Det slår meg at sjåføren mest sannsynlig ikke har noe annet ærend her ute, så tidlig på morgenen, enn å betrakte fartøyet foran seg. De har stor affeksjonsverdi, disse skipene.

Truckføreren på Nesna kai er rutinert. Han manøvrerer det lille kjøretøyet med nøyaktig presisjon opp på rampen, kjører helt inn i den åpne luka i kystruteskipet og rygger snart ned igjen med en firkant av nye, sammenteipede vinduer på truckgaflene. Deretter forsvinner både han og vinduene inn på kai-terminalen. Noen minutter senere kommer han ut igjen med et lite lass av varer som skal om bord i skipet.

I snart 130 år har norske båter og rederier seilt denne ruta for å frakte post, varer og folk langs norskekysten, og på den måten binde Norge sammen. Med sine nye og mer miljøvennlige skip er Havila Kystruten en viktig bidragsyter i dette samfunnsoppdraget som er tildelt rederiet av den norske stat.

Jeg heller i meg de siste kalde kaffedråpene, før jeg beveger meg opp trappa og i retning av de to treningsrommene på dekk sju. Men igjen må jeg stoppe opp og gå ut isteden, for synet som møter meg på babord side er helt … For første gang i livet får jeg en ektefølt forståelse av uttrykket «en utsikt som tar pusten fra deg».

Syv timer senere skifter jeg til flytedress i et omkledningstelt på kaia i Bodø havn. Etterpå hjelper en RIB-fører meg på med redningsvest, før jeg – og de mange andre turistene som har meldt seg på denne utflukten – forsyner oss med beskyttelsesbriller fra en kasse. Jeg har med en egen lue til å beskytte ørene mot vinden.

Vi går et dusin mennesker i en RIB (rigid-inflatable boat), og alle de seks gummibåtene som ligger fortøyd langs den lille moloen fylles snart opp. Selv sitter jeg bakerst i en RIB med en gruppe på åtte familiemedlemmer fra Italia og Tyskland, samt tre briter. Båtføreren vår presenterer seg som Henry Johnsen, og det er også han som skal sitte bak rattet i gummibåten på denne to timer lange RIB-safarien til Salstraumen og havørna.

Ifølge Henry, er denne utflukten – i regi av Stella Polaris AS – blitt rangert som en av de beste langs hele norskekysten. Det handler slett ikke bare om «fart og spenning». Henry og resten av gjengen i Stella Polaris har i årevis jobbet systematisk med innhold og guidemanus for disse turene.

– Velkommen til Arktis, smiler Henry; – Vet dere hvor langt nord vi er nå?

De fleste av oss har fått med seg at vi befinner oss nord for Polarsirkelen, men kan ikke svare presist.

– Bodø ligger på 67° nord og er den første byen i Arktis. Hadde det ikke vært for Golfstrømmen, hadde alt vi ser her vært dekket av is, og det hadde vært umulig å bo her, forklarer Henry.

Han har ført RIB-en ut av den naturlige havna langs «kystens motorvei» – eller «Riksvei nr. 1» som seglingsruta langs norskekysten gjerne blir kalt – og forbi det 222 år gamle kystfortet på Nyholmen ved havneinnløpet til Norland fylkes hovedstad; Bodø.

Henry fortsetter:

– Ikke bare kan vi bo her, men vi kan også dyrke mye mat her – ha storproduksjon og høste avlingene mange ganger i løpet av sesongen.

Det er på grunn av midnattssola, forklarer han. Fenomenet innebærer at solen ikke dukker helt under horisonten en eneste gang i løpet av et døgn. Offisielt varer denne perioden bare i seks uker, men i praksis opplever ikke Bodø – eller resten av Nord-Norge – natt på tre måneder i sommersesongen.

– Det er et vitenskapelig faktum at verdens søteste jordbær vokser her i Salten (distriktet Bodø ligger i), sier Henry.

Den enkle forklaringen er at når sola aldri går ned, får fotosyntesen virke i nær tjuefire timer i døgnet. All den tid planter har tilgang på lys, vann og minst fire varmegrader, så vil de vokse, og jo mer sollys – jo søtere mat. Fra fotosyntesen får plantene oksygen, men også sukker.

Solskinnet er helt vidunderlig, men det er også vinden som treffer ansiktet i det hestekreftene bak gummibåten tar til i styrke. På det meste fyker vi av sted i 32 knop (nær 60 km/t). Det er nesten fristende å lukke øynene og bare nyte følelsen, men det er så mye spennende å se! Fjellene, holmene, hobbyfiskerne …

Foran meg i RIB-en sitter to menn i 50-åra og prater energisk med hverandre på italiensk. De jubler begeistret hver gang vi treffer en bølge og når båtføreren gasser på. Særlig i svingene. Det er enten eller; full fart – eller rolig bølgeskvulp når guiden slår av motoren for å informere oss om det vi ser.

– Jeg er født og oppvokst der, sier Henry plutselig og peker i retning av en øy med et høyt fjell på.

– Eller, faktisk er jeg ikke født der, men om bord i en fiskeskøyte på vei til sykehuset.

Turistene ler. Men visstnok var det ikke helt uvanlig med barnefødsler på sjøen da Henry vokste opp.

Helt fram til januar 2022, var Norges luftforsvar sin hjemmebase for NATO-oppdraget Quick Reaction Alert (QRA) lokalisert i Bodø.

– Under den kalde krigen, før Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, hadde vi mange episoder i Bodø der Luftforsvaret måtte på vingene og vise sovjetiske fly ut av norsk luftterritorium, sier Henry.

Han forteller engasjert om den såkalte U-2-affæren i 1960, da et amerikansk spionfly av typen U-2 – operert fra Bodø – ble skutt ned over Sverdlovsk. Piloten – amerikaneren Francis Gary Powers – overlevde angrepet og ble tatt til fange for så å bli vist fram på sovjetisk TV. Senere ble han utvekslet til USA med en sovjetisk spion.

I 2015 ble historien omfavnet i Hollwood. Filmen har tittelen «Bridge of Spies» og Tom Hanks spiller hovedrollen.

Henry styrer RIB-en mot det som ved første øyekast ser ut som en helt vanlig odde. På nært hold ser vi noe ganske annet; et kunstverk malt av naturens egne krefter. Mønsteret i berget som bryter havoverflaten foran oss minner om nordlyset på nattehimmelen.

Synet er så fascinerende at geologer fra fjern og nær kommer hit for å studere det.

Det vi ser er rett og slett et kikkhull inn i historien om Norges geologi.

Først mange millioner år senere, løsrev de tektoniske platene seg fra hverandre og delte seg inn i kontinenter.

Vanligvis kan vi ikke se disse foldene fordi historien har vært gjennom en istid som skurte fjellene glatte. Men akkurat her har vinterstormer og bølger gjennom flere tusen år vasket vekk det ytterste, glatte laget fra den nederste delen av odden og eksponert det vakre tidsvitnet.

For 18.000 år siden økte gjennomsnittstemperaturen, og isen begynte å smelte. 8000 år senere tok istiden slutt. Den dramatiske klimaendringen gjorde at isbreene begynte å flytte på seg, og bane seg vei gjennom fjellene. Det var slik de mange dalene i Norge ble til, og senere – når isen smeltet og havene steg – ble dalene fylt med vann.

– Vannfylte daler er det vi kaller fjorder – og dem har vi mange av i Norge. Den største åpne fjorden er Sognefjorden i Vestland fylke. Det er også den lengste seilbare fjorden i verden, forteller Henry.

– Vet dere hvor de første menneskene i Norge kom fra, spør Henry.

Da ingen svarer, forteller han at de faktisk kom fra «havets bunn» for 11.700 år siden.

– Vi kommer fra «Doggerland», nærmere bestemt bunnen av Nordsjøen.

Han spøker ikke. Havnivået for 10.000 år siden var mye lavere enn i dag.

Vi cruiser gjennom en liten malstrøm. Den er ingenting i forhold til den vi snart skal få se, men gjengen i RIB-en smiler begeistret likevel.

– Dette er crazy! Helt crazy, jubler en mann på engelsk, og ler høyt.

 – Det er et hull i vannet!

På holmene rundt oss står folk og fisker, helt uanfektet av RIB-ene som suser forbi.

Her kan strømvirvlene bli opp til ti meter i diameter og fem meter dype. Det er det som skjer når 400 millioner kubikkmeter sjø passerer gjennom et tre kilometer langt og 150 meter bredt sundt i en hastighet på over 20 knop – og støter på en underjordisk fjellterskel på veien.

– Mesteparten treffer fjellterskelen, og da blir vannmassene presset oppover. Når vannet strømmer oppover, krasjer det i det vannet som strømmer rett fram, og da oppstår en malstrøm, forklarer Henry.

Samtidig virvler strømmen med seg alger og annet snadder for sjødyr, fisk og fugl opp fra havbunnen. Sånn sett er det ikke så rart at området trekker til seg mange fisketurister. Men visste du at det også er et ypperlig sted for dykkere? National Geographic har kåret Saltstraumen til en av verdens beste destinasjoner for kaldtvannsdykking.

Vi har flaks. Akkurat nå er både ørnemor og ørnefar hjemme, og i redet sitter en ørneunge. Vi får se den på kloss hold.

– Havørna er Nord-Europas største rovfugl, med et vingespenn på over 2,5 meter, og den kan bli opptil 50 år gammel. Den spiser alt mulig, forteller Henry.

Ørneungen sprer vingene, flakser som på kommando, og gir oss en skikkelig oppvisning. Men den letter ikke fra redet sitt enda så stor den er. Ørna er bare tre måneder gammel og har ikke lært å fly. Det vi ser er bare trening.

De to timene med Henry har rast av sted, og likevel føler jeg meg en god del klokere nå enn jeg gjorde da jeg steg om bord i den hardføre gummibåten.

På kaia spør den italiensk-tyske familien jeg har vært på tur med om jeg vil være med på et gruppebilde foran RIB-en. Jeg blir glad for at de spør, så jeg får med meg et digitalt minne. Senere får jeg vite at gruppa egentlig består av 11 familiemedlemmer fordelt på tre generasjoner. En generasjonsreise, tenker jeg. Det høres spennende ut…

Fortsettelse følger…

Du kan lese mer om denne utflukten her.

_{Tekst: Josefine Spiro}